En ny utgave av medlemsbladet vårt, SKIMasters, er sendt til trykkeriet og vil om ikke altfor lang tid komme i en postkasse nær deg. Årsmøtet måtte som kjent avlyses på grunn av pandemien. I medlemsbladet finner du både årsmelding og regnskap, samt annen informasjon.
]]>En ny utgave av medlemsbladet vårt, SKIMasters, er sendt til trykkeriet og vil om ikke altfor lang tid komme i en postkasse nær deg. Årsmøtet måtte som kjent avlyses på grunn av pandemien. I medlemsbladet finner du både årsmelding og regnskap, samt annen informasjon.
Slik er det på Hornsjø en vinterhelg i januar-måned.
Grunnen til dette er som vi alle vet økt korona-smitte.
Denne vinteren blir svært mager med henblikk på arrangementer. "Vårt" MWC i Canmore går ikke som planlagt, svært mange turrenn er avlyst.
Skiglade kan likevel glede seg over Holmenkollmarsjen og Birken som har funnet sine egne måter å avvikle på.
Vi i Masaters Langrenn Norge håper å komme sterkere tilbake, første på seinsommeren med en barmaksamling, så igjen en tradisjonell snøsamling med flotte, dyktige instruktører, sosial hygge og ikke minst å få avviklet vårt årsmøte. Kanskje på Hornsjø.
Hornsjø hotell ligger vakkert til med direkte forbindelse til det suverent godt preparerte løypenettet på Sjusjøen-Øyerfjellet.
Høstsamling i regi av Masters Langrenn Norge er en mangeårig tradisjon. Med to dyktige instruktører på plass, Tone Beate Grøtan og Egil Nilsen, kan vi garantere godt treningsutbytte. Sett av datoen 5.–6. september.
Mens vi tidligere har hatt base på Soria Moria hotell, blir det i år Thon hotell Oslofjord i Sandvika. Vi synes det blir spennende med et nytt sted for høstsamlingen , med bl.a. gode forhold for rulleski. Herfra er det fire kilometer både til Kirkerudbakken som blir arena for stavgang og rulleskiløypene i området rundt Bærums idrettsarena og ishall.
Du kan velge om du bare vil delta på øktene med instruksjon (gratis), eller om du blir med på lunsj og fellesmiddagen lørdag kveld (tre retters, kr 465,–) eller om du også overnatter (995 kroner med frokost).
Programmet består av i alt tre treningsøkter: Før og etter lunsj lørdag, og før lunsj søndag. Lørdag kveld felles middag og sosialt samvær.
Dyktige instruktører
Tone Beate Grøtan kommer. Hun kjenner vi fra flere år med snøsamling. Og så kommer Egil Nilsen. Han har en omfattende aktiv karriere på toppnivå bak seg. Og han har i mer enn 15 vært instruktør i nærmiljøet, for unge fra 15 år og opp til junior i egen klubb Bærums Skiklub (BSK) og i naboklubben Jardar. Les mer om Egil på Masters hjemmeside:
http://www.skimasters.no/blog/post/134900/ekstrem-spesialisten?ispage=true
Påmelding
Påmelding skjer til Anne Nguyen
epost: annebjng@online.no
Skal du ha hotellovernatting er siste frist 4. august.
Av hensyn til lunsj, instruksjon etc. ber vi deg å melde deg på snarest. Det gjør planleggingen mye enklere.
Mange av dere vil vel fortsatt føle en viss utrygghet med å samles på denne måten, men vi vil hele tiden selvfølgelig følge gjeldende smittevernråd. På nåværende tidspunkt synes situasjonen så rolig og avklart at dette skulle gå fint.
Vi håper dette blir en hyggelig og inspirerende samling, det vil bli veldig trivelig å møtes igjen etter en spesiell vinter og vår for oss alle.
Så vel møtt til samling, forhåpentligvis ser vi deg!
]]>Einar Josef Berger har stått på startstreken alle de gangene Masters World Cup er blitt arrangert i Norge. Her på Beitostølen i mars 2019.
Mitt motto har alltid vært : Konkurranse er den beste trening, sier Einar Josef Berger. Og dermed kan vi slå fast: Få har trent mer enn ham.
Selv sier han at han ikke har peiling på hvor mange turrenn på ski han har deltatt i. Eller hvor mange runder det er blitt i konkurranser på skøytebaner. For ikke å snakke hvor mange skudd han har avfyrt i patruljeløp og andre konkurranser med våpen i hånd. Og tar vi med at han med liv og lyst har kjempet mot andre så vel i svømmehallen som på sykkel i Birken, så har vi bildet av en usedvanlig allsidig og aktiv idrettsutøver – som nå plutselig har rundet 83 år.
Ja, det virker nesten plutselig fordi han har vært den samme buldrebassen i skiveteranmiljøet i sånn cirka 30 år.
Legender i sporet, er underskriften på dette bildet i OPILs 75-års jubileumsbok. Fra venstre Ketil Laxå, Berger og Tormod Brenna etter fullført mesterskap i 2010.
En ekte minibonde
Vi møter Einar Josef en høstdag på Trandem gård i Aurskog, ikke mange steinkast unna gården der han ble født i 1936.
– Jeg er bygdas eldste minibonde, sier Einar Josef som akkurat nå er opptatt med tresking. – Jeg leverer korn hvert eneste år, fra 19 til 34 tonn, alt avhengig av sommerværet.
Gården ble ervervet av faren, som også het Josef, i 1954. 20 år seinere overtok Einar Josef. Her har han låve som brukes som festlokale, et for lengst fraflyttet fjøs som i dag er bar, og gjestehus der han kan innlosjere et titalls mennesker og samle 30 til middag ved langbordet. Det kommer godt med når han inviterer pensjonistkolleger til høsttreff. Men før de samles til bordets gleder skal de gjennom en feltkonkurranse med blant annet pistolskyting og avstandsbedømmelse.
Einar Josef i Kollen sammen med Arvid Helge Larsen.
OL-leder
Han har alltid vært opptatt av idrett. Spilte fotball på guttelaget til Finstadbru. Som junior ble det skøyteløp i OSK sammen med blant andre Svein-Erik Stiansen. Einar Josefs personlige rekorder på 45,0 på 500 meter, 2,18,2 på 1500 meter og 8,24 på 5000 meter sier oss som har fulgt litt med, det meste. Sommerstid o-løp og friidrett. Et par perser her og, for å illustrere nivået: 1500 meter på 4,08, 3000 meter på 8,56.
Så ble det militærtjeneste, skiløping på Nato-planker med seier i brigademesterskapet og etter hvert jobb i politiet. I en periode bodde han på Veitvet.
– Om vinteren gikk jeg ofte på ski til jobben i sentrum. Jeg var tidlig på’n, før de rakk å strø fortauene. Jeg husker det var noen gående som irriterte seg over å måtte dele fortau med en skiløper. Hjem jogget jeg med skiene i henda.
I mange år var han sjef for rytterpolitiet. Han avsluttet politikarrieren som 58-åring med å lede den tallrike politireserven som trådte til under Lillehammer-OL i 1994.
Da den siste kua forlot fjøset, flyttet Einar Josef inn med alt en bar kan by på.
54 ganger over fjellet
Så var det dette med antall turrenn, da. Statistikken forteller at han har gått over fjellet mellom Rena og Lillehammer hele 54 ganger. 39 merker er det blitt. Han vet med sikkerhet at fra 1970 til OL i 1994 var det ca. 30 starter hvert eneste år. At han har firesifret antall renn er ingen overdrivelse.
– En gang gikk jeg fem renn på ei uke. Jeg avsluttet med Grenaderløpet på lørdag og Stomperudrennet på søndag, sier han fornøyd.
Og det holder nå, kommer det fra kona, men Einar Josef mener han bør kunne klare det 40. merket i Birken.
– Jeg gikk på en fysisk smell i 2002. Fikk hodet i klem mellom et blytungt pengeskap og veggen. Da var det nok mange som mente det var over og ut med meg, sier Einar Josef.
Men han trente seg opp igjen, blant annet med hyppig deltakelse i Oslo bedriftsidrettskrets’ midtukeløp, OBIK-karusellen.
– Jeg har tydelig sagt fra at de må slutte med å arrangere dette i Kollen. Løypene der er altfor harde og bratte for gamle folk. De bør flytte det tilbake til Sørkedalen, mener han.
Det var ikke for å poengtere hva han mente, da han for at par år siden trynet stygt. Han kom seg på skiene igjen og fortsatte, men ble tatt ut av løpet ved rundepassering. Da hadde han etterlatt seg sammenhengende blodspor i flere kilometer.
Aurskogs eldste minibonde på skurtreskeren.
En hedret mann
Einar Josef har mottatt alle mulige hedersutmerkelser for sin sportslige innsats. Med sin store allsidighet har han stort sett vært innom alle individuelle grener innen politiidretten. Blant annet har han fire gull i politifemkamp, gull i feltskyting og flere gull i lagkonkurranser i pistollangrenn og feltsport. I 2004 fikk Einar Josef Nordisk Kriminalkrønikes Ærespris til årets politiidrettsleder.
Ikke minst er hans vilje til å påta seg administrative verv og hans store dugnadsinnsats, høyt skattet. Av store, sivile oppgaver kan vi nevne Oslomaraton, Sentrumsløpet, Designers Saturday, Oslo Triatlon og Høstutstillingen.
Dugnadsgleden har også Masters Langrenn hatt stor nytte av. Einar Josef har sittet i styret og han har vært redaktør av bladet du nå leser, den gang het det Skiveteranen. Og fortsatt er han ski- og skyteleder i Oslo Politis Idrettslag (OPIL).
I drivhuset trives tomater og agurker – og Einar Josef.
Men akkurat nå: Låven og huset er nymalt. Skurtresking mellom regnbygene. Drøyt 100 mål totalt, men mye legde sinker treskinga. Snart kommer den kalde tida. Så snart det er litt frost i bakken setter Einar Josef i gang med tømmerhogst. Fin-fin forberedelse til ny skisesong, det.
– Ja, aktiviteten er bra, men farten er ikke helt som i gamle dager, sier Einar Josef. I stedet gleder han seg over noen fartsfantomer av barnebarn som ribber ham for den ene familierekorden etter den andre.
]]>Ski og rulleski er for meg én idrett. Vi må vokte oss vel for å lage et motsetningsforhold mellom langrenn på snø og langrenn på asfalt. Min spådom er at rekrutteringen globalt til langrenn stadig oftere vil skje via rulleski.
Regjerende verdensmester på rulleski, Ragnar Bragvin Andresen, 31, er ikke i tvil.
– Jeg kan for eksempel ta utgangspunkt i meg selv, oppvokst på Greåker i Sarpsborg. I min oppvekst hadde vi snø i Fredrikstadmarka én vinter tidlig på 90-tallet. Min vei inn i skisporten gikk via rulleskiene samt hytta på fjellet.
– Hadde det ikke vært mye enklere å begynne med en hallidrett som ishockey?
– Jo, men jeg drev også med hockey. Og spilte fotball, friidrett Og sjakk. Men det var langrennsløper jeg aller helst ville bli. Så derfor trente jeg rulleski hele året. Om det frøys til is på noen vannputter hist og her betydde ingen ting. OL i ’94, de magiske bildene derfra og det at vi hadde hytte på fjellet, gjorde at jeg tidlig tok valget om å satse på langrenn.
Gullkantet prestasjonsliste
Gull er det ordet som går igjen oftest på Ragnars merittliste på rulleski. Han har virkelig herjet siden han tok EM-gull for juniorer i 2006.
– Hva skal til for å bli en god rulleskiløper? Pumpe jern?
– Balanse, koordinasjon, kondisjon og styrke. Det er det samme som kreves for å bli god på snø. Men kanskje trener vi noe mer på spesifikke styrkeøvelser. Det som er ekstra gøy med rulleski, er de litt mer eksplosive bevegelsene og den responsen du får på hvert fraspark.
Jakten på hviletid
– Du har avgjort hevdet deg mer i toppen på asfalt enn på snø. Hvor overførbar er rulleskitreningen til ski på snø?
– Som jeg har sagt, det er ingen motsetning, det er direkte overførbart. At jeg ikke har gått flere gode skiløp på snø, har for meg sammenheng med arbeidssituasjonen. Gjennom vinteren har jeg jobbet mye for å gjøre andre gode, blant annet gjennom det private sprintlaget Team Jobzone. I tillegg har jeg vært nødt til å spe på inntekten med annet arbeid. Du finner alltid tid til å trene, men det er verre å finne rom til nødvendig hvile. Totalbelastningen har vært for krevende vinterstid fra jeg forlot juniorårene.
– Lettere om sommeren?
– Alt er enklere da. Du starter trening rett fra utgangsdøra, det er mindre utstyrshysteri og ingen problemer med smøring. Sommeren inneholder færre tidstyver.
– Du må være glad i dette livet?
– Rulleski er det morsomste jeg vet. Fantastisk miljø, kanskje enda bedre skimiljø om sommeren enn om vinteren. Kanskje har det å gjøre med at det er varmt, folk er mer åpne?
Ikke noe for de eldste
Ragnar Bragvin Andresen ligger på ingen måte på sofaen når han ikke trener. Han er dypt engasjert i prosjekter i Kina, men først litt om hans lokale satsing: Holmenkollen Treningslab som han driver sammen med blant andre Marit Bjørgen og Sondre Sundby. Her får folk kjørt seg i styrkerom og på rulleskimølle – og selvsagt på rulleskianlegget i Kollen. Men der er det jo så bratt at eldre løpere bør holde seg langt unna.
– Enig i det. Folk skal velge terreng etter evne og egen komfort. De viktigste ferdighetene for rulleskiløpere er å kunne bremse og svinge. Det er flere som holder kurs i rulleskigåing. Også vi gjør det flere ganger i uken. Det kan være her i Kollen, eller ute på flate Fornebu-landet.
Ragnar har ett råd til de som går med tanker om å bygge et rulleskianlegg:
– Se til Fredrikstad. Der har de fått et anlegg som alle kan bruke, uansett ferdighetsnivå. Det må være trygt for alle.
Rulleski verden rundt
– Vi vil kanskje oppleve at det i framtida blir langt større oppslutning om rulleski enn om langrennsski? Som i Kina der du opererer?
– Jeg skal være veldig forsiktig med å si noe bastant, men at rekrutteringspotensialet globalt er mye større for rulleski enn langrenn, er opplagt. Markedet i Kina er enormt. Det nordmenn flest kanskje ikke vet er at det i store deler av Kina er bikkjekaldt hele vinteren. Men klimaet er veldig tørt gjennom vintermånedene, de har ikke snø, og kommer det noen fnugg, blåser de vekk nesten med det samme. Men rulleski kan de trene på. Nå ser vi at ungene går på rulleski i skolegården og at stadig flere kinesere tar rulleskiene fatt som treningsverktøy. Jeg opplever en enorm glede blant kineserne.
Vil forsvare mestertittelen
– Med tanke på OL 2022, da?
– Det er nok viktig for Kina som nasjon å få fram noen gode løpere til vinter-OL, men det har ikke vært mitt hovedprosjekt. Jeg jobber mer med grasrota, med skolelærere, skolebarn og med å trene opp instruktører, samt med å utvikle læringsmateriell. Min oppdragsgiver, Swix China, ønsker å bygge langrennsinteresse på sikt. Vekstmulighetene for rulleski er enorme. For idretten er det veldig viktig at kineserne får det til. Vi ser at det også er gryende interesse for rulleski så vidt forskjellige steder som Thailand og Brasil.
– Du selv da, du fortsetter satsingen?
– Vær sikker, så lenge jeg har tid og overskudd. Og som regjerende verdensmester skal jeg i hvert fall forsøke å forsvare tittelen i VM 2021.
Tekst: Svein Ola Hope Foto: Flavio Becchis
Mesterens merittliste
Gull jr.EM-rulleski sprint Yaroslavl, Russland 2006.
Gull jr.VM-rulleski stafett Oroslavje, Kroatia 2007
Bronse jr. VM- rulleski sprint Oroslavje, Kroatia 2007
Gull jr.EM-rulleski sprint, Torino, Italia 2008
Gull jr.EM-rulleski stafett, Pragelato, Italia 2008
Vinner av FIS World Cup jr sammenlagt sesongen 2008
Sølv FIS VM-rulleski stafett, Frosinone Italia 2009
2.-plass FIS World Cup-rulleski sammenlagt 2010
Gull FIS VM-rulleski sprint, Kristiansund, Norge 2011
Bronse FIS VM-rulleski sprint, Bad Peterstal, Tyskland 2013
Gull FIS VM-rulleski sprintstafett, Bad Peterstal, Tyskland 2013
Gull FIS VM-rulleski sprintstafett, Val di Fiemme, Italia 2015
3.-plass FIS World Cup-rulleski sammenlagt 2016
Gull FIS VM-rulleski sprintstafett, Solleftea Sverige 2017
Gull FIS VM-rulleski sprint, Madona, Latvia 2019
Sølv FIS VM –rulleski stafett, Madona, Latvia 2019
]]>
Jeg har en plan, en fireårsplan, sier Ragnhild Holm. – Da skal jeg være på mitt beste som skiløper, da skal jeg bli farlig god!
Ragnhild presenterer sitt fireårsprosjekt med et stort smil og en avvæpnende latter. Fortsatt skal livet på ski være lystbetont, men med litt mer ”skjerpings” i treningsarbeidet.
Ragnhild Holm og mannen Arne Opsahl ble medlem av Masters Langrenn Norge for et drøyt et år siden, og de debuterte i MWC på Beitostølen sist vinter.
– Jeg gikk to individuelle distanser, og så var jeg så heldig å få plass på et stafettlag, sier Ragnhild.
Og legger til: Jeg ble så overrasket over nivået på de beste mastersløperne, det gjorde inntrykk.
– Hvorfor akkurat fireårsplan?
– Jeg ble ikke bare imponert, men også inspirert av spesielt Gunn Fallås Dahl som vant både gull, sølv og bronse. Hun bare skøyter. Og hun fortalte at hun da hun debuterte i MWC, bestemte hun seg for at om fire år skulle hun være på topp. Så da ble det fire år for meg også. Og jeg har alt bestemt meg: Jeg skal være med til MWC i Cogne i Italia til vinteren.
Øver på friteknikk
Ragnhild dro fra MWC til Lillehammer og tok sitt sjuende strake Birken-merke. Etter å ha hvilt den påfølgende søndagen, dro hun av gårde og startet på sin fireårsplan – med skøyteinstruksjon med Marius Prestegård i Opptur, mannen som også trener Lyns juniorer.
– Jeg har trent med Marius tidligere, men dette var første gang jeg skøytet!
Ragnhild er på ingen måte noen novise som skiløper.
Hun vokste opp i indre Vestfold, i Andebu, der vintrene var snørike og der hun deltok på et og annet skirenn som helt ung. Etter å ha bodd mang år i kystklima på Snarøya flyttet hun for en del år siden til snøsikre Lommedalen.
– Og da tok den nye skivåren fart?
– Det begynte med at jeg fikk påmelding til Birkebeinerrennet i 50-års gave fra mannen min. Jeg sa takk – og at jeg burde jo ha et prøverenn før en slik styrkeprøve. Så meldte jeg meg på til Vasaloppet. Jeg var ikke godt trent, men tenkte at det måtte være mulig å gjøre det unna på en arbeidsdag, altså åtte timer. Den siste mila tok jeg ut alt, og tro det eller ei, jeg kom i mål på sju timer 59 minutter og 36 sekunder, sier hun.
Her i aksjon i brattbakken opp til stadion på Beitostølen under MWC.
Vant på felleski
Noen flere Vasalopp-starter er det ikke blitt, men derimot et nytt, internasjonalt turrenn hver eneste vinter: Finlandialoppet, Marcialonga, König Ludwig Lauf, Toblach-Cortina for å evne noen. I tillegg kommer noen hjemlige turrenn. Nå i vinter ble det for eksempel Holmenkollmarsjens 25 kilometer der hun ble klassevinner, for øvrig på felleski som hun er veldig fornøyd med…
– Du må være glad i å trene for å få til dette?
– Jeg er det. Tre ganger i uka står mannen min og jeg opp klokka 06 og drar på spinning eller styrketrening på Gnist.
Ragnhild nevner ikke ordet tidsklemme, men vi forstår at mye av skitreningen må skje på kveldstid.
– Det blir mange turer med hodelykt på golfbanen i Lommedalen, sier hun.
Til informasjon: Dette er ingen parkbane, men blant Norges mer kuperte golfbaner. Det settes spor hele vinteren, og den som vil kan få noen skikkelige økter her.
Sommeren i bobil
– Du har også annet å øve på?
– Jeg er utdannet musiker og underviser ved enkelte skoler, og spiller blant annet i en saksofonkvartett. Til daglig er jeg ansatt ved Politihøgskolen og spiller i politiorkesteret. Jeg sier for spøk at jeg prøver å få inn litt god korpsånd.
– Så da blir det vel ikke noe slaraffenliv sommerstid heller?
Det kan Ragnhild bekrefte at det ikke gjør. Hun og mannen har en bobil der joggesko, fjellstøvler, telt og rulleski er en del av bagasjen – og bakpå henger syklene.
– I ferien og i helger drar vi rundt og gjør det som faller oss inn.
]]>Starten går for stafett. (Foto: Anne Nguyen)
Masters World Cup på Beitostølen i mars ble en suksess, så vel sportslig som værmessig.
Norske medaljevinnere
Kvinner
Klasse 01
Eli Anne Bakkene Løksa: 2 gull, 1 sølv
Klasse 04:
Siri Størmer: 1 sølv
Klasse 05
Hilde Gjermundshaug Pedersen: 2 gull
Ragnhild Bolstad: 2 sølv
Sidsel Mohn: 1 bronse
Klasse 06
Gunn Fallås Dahl: 1 gull, 1 sølv, 1 bronse
Klasse 08:
Nanna-Bente Langdal: 1 bronse
Klasse 09
Merete Blakstad: 1 sølv
Maj-Lis Dalby: 1 bronse
Klasse 10
Marie Louise Svevad: 3 gull
Jorunn Jordan: 2 sølv
Eva Carlsen: 1 sølv
Hilde Gjermundshaug Pedersen og Ragnhild Bolstad.
Menn
Klasse 04
Birger Andreas Bråthen: 1 bronse
Kjetil Fareth: 1 bronse
Klasse 05
Truls Valmestad: 2 gull, 1 bronse
Klasse 06
Knut Engebretsen Beck: 2 gull
Trond Olav Berg: 1 gull, 1 sølv
Tore Bjerkrheim: 2 sølv, 1 bronse
Andreas Engebretsen Beck: 1 bronse
Klasse 07
Willy Hatlevoll: 1 bronse
Peder Einar Slind: 1 bronse
Klasse 8
Einar Vikingstad: 1 gull, 1 bronse
Nils A. Eliassen: 1 sølv, 2 bronse
Klasse 09
Oddvar Vehusheia: 1 gull
Hans Groseth: 1 bronse
Klasse 10
Sverre Matberg: 3 sølv
Finn Magnar Hagen: 2 sølv
Svein Olav Tho: 1 sølv
Richard J. Kringhaug: 1 bronse
Klasse 11
Bjørn Berglund: 1 gull, 1 bronse
Petter Planke: 1 bronse
Ola Svenneby: 1 bronse
Klasse 12
Øystein Nilsen: 3 gull
Gunnar Tronsmoen: 2 sølv
Bjarne Flønes: 1 sølv, 2 bronse
Øystein Nilsen kom hjem med tre gull. På sølvplass Gunnar Tronsmoen.
Stafett
Kvinner 05:
Sølv (Marie Louise Svevad, Tone Moberg, Maj-Lis Dalby, Merete Blakstad)
Menn 08:
Gull (Sigvald Øyberg, Hans Petter Gulbrandsen, Einar Vikingstad, Nils A. Eliassen)
Menn 10:
Gull (Sverre Matberg, Svein Olav Tho, Richard J. Kringhaug, Finn Magnar Hagen)
Nasjonskampen
Målt i antall gull ble Norge tredje beste nasjon i MWC 2019. Hele 11 nasjoner sikret seg ett eller flere gull. Oversikten viser hvordan antall gullmdaljer ble fordelt
1. Russland 43
2. Finland 29
3. Norge 21
4. USA 15
5. Sverige 13
6. Italia 9
7. Canada 9
8. Frankrike 5
8. Sveits 3
10. Tyskland 2
10. Slovakia 2
12. Storbritannia 1
Komplette resultater på
]]>Truls i aksjon i MWC i Minneapolis i fjor.
Jeg ble nok av noen sett på som en kuriositet da jeg stilte til start på NM-femmila i fjor, 17 år eldre enn nest eldste deltaker, sier Truls Valmestad, 52 år.
Etter målgang på 103. plass av 133 fullførende, er det ingen som ser på ham som en merkverdighet.
Truls Valmestad stortrives med spesiallangrenn, konkurranser og FIS-poeng. Og med å snakke med sine yngre konkurrenter.
– Men jeg vil ikke være sist. Den dagen jeg blir en virkelig kuriositet kutter jeg ut spesiallangrenn. Du skjønner, jeg ser på meg selv som stadig ung og lovende, sier han med et smil.
Truls er en fersking i mastersmiljøet, men har på kort tid markert seg skikkelig. Han debuterte i Klosters i Sveits for to år siden med to sølvmedaljer. I fjor, i Minneapolis, ble det medalje av edleste valør. Med andre ord: Klatrer Truls Valmestad igjen helt til topps på Beitostølen, vil det ikke være noen bombe.
Kjente ikke til MWC
Det var tilfeldigheter som gjorde ham oppmerksom på mastersmiljøet.
– Jeg leste en artikkel for noen år siden om at Beitostølen var tildelt MWC 2019. Det så interessant ut. Jeg visste ikke noe om dette. Men jeg meldte meg inn i Masters Langrenn Norge og dro av sted, dønn alene, til Klosters.
Truls gjorde det som nevnt svært bra. Der traff han også en annen Masters-debutant, ingeniøren Jorunn Teigen fra Kongsberg, landslagsløper i orientering fra 1979 til 1988, og med aktiv bakgrunn fra både skiorientering og turrenn.
De fant tonen og er i dag kjærester.
– Og treningskamerater?
– He he, det blir nok mer sporadisk. Men du kan si at vi trener gjerne på samme tid og i de samme områdene.
Han har på sine to første Masters-starter kommet hjem med medaljer og er også blant favorittene nå
Startet skiskytterlag
Truls Valmestad har vært aktiv innen idrett hele livet. En to år eldre bestekompis gikk foran. Alt han gjorde, ville også Truls være med på. Fire år gammel begynte han å gå på ski, så ble det fotball, friidrett og orientering. Lillomarka ble flittig besøkt.
– Jeg utviklet meg langsomt rent fysisk. De flotte resultatene jeg oppnådde på ski som helt ung, ble verre å få til da jeg kom i 14-årsalderen og møtte jevngamle som var mye større enn meg. Da var det jeg begynte med skiskyting. Her var det andre momenter som spilte inn og det tente meg. Faktisk så mye at jeg var med på å starte Nittedal Skiskytterlag i 1984.
På lagets 25-årsjubileum ble Truls utnevnt til lagets andre æresmedlem med bakgrunn i sin aktive karriere, og som trener og anleggsbygger.
I 1992 la han vekk børsa. Han følte aldri den gode tryggheten på standplass, og interessen tapte seg. Da ble det i stedet å satse fullt på turrenn for nittedølen som hele livet har gått for Gjelleråsen IF.
Innfridde egne Vasa-mål
– Jeg hadde opp gjennom åra vært med i mange turrenn, og i 1994 satte jeg meg som mål å delta i Vasaloppet og plassere meg blant de 50 beste. Den vinteren trente jeg mer seriøst enn noen gang før. Fortsatt gikk alle med festesmurning, med ett unntak: Staffan Larsson. Han ble den første til å stake seg gjennom Vasaloppet. Han hadde brukket beinet et halvår tidligere og var ikke i stand til å sparke fra. Det vakte oppsikt, ikke minst fordi han ledet i hele seks mil.
– Og hva med deg, ble målet nådd?
_ Ja, 43. plass. Bjørn Dæhli og Maurilio de Zolt slo meg med ett minutt og to sekunder på 35. Og 36.plass. Det ga mersmak. I Vasa’n to år seinere ble jeg fjerde beste nordmann, bare slått av Erling Jevne, Terje Langli og Sture Sivertsen. 18.plass var bra til å være en ikke-kjendis…
Verden rundt på turrenn
Det var nå han begynte å delta i det såkalte Worldloppet. Reiste rundt i verden og ble i to sesonger nr. 10 og 5 sammenlagt.
– Du begynte forholdsvis seint å hevde deg i spesiallangrenn?
– Ja, da jeg fikk et fint resultat med 18.plass i NM-sprinten i skiskyting som første års senior, ønsket jeg å satse. Men kroppen responderte ikke, den ville ikke ta imot trening. Da jeg nærmet meg 30 år og satset på langløp skjedde det en endring – til det positive. Det året jeg fylte 30 ble jeg premiert på 35. plass på NM langrenn 3-mil fristil. Som en NM-kuriositet synes jeg det er artig at jeg sist vinter var ett minutt nærmere vinneren på 30 km (12 minutter), enn jeg var 30 år tidligere, i mitt første senior-NM på Gåsbu (13 minutter).
– Apropos fristil – vi nordmenn har ikke akkurat vært pådrivere for innføring av fristil..
– Nei, og jeg husker godt at det ble et sant virvar blant både arrangører og aktive i skiskytter-NM i 1985 da mange av deltakerne valgte å skøyte. Året etter skøytet alle. Likevel – nå mer enn 30 år etter er det fortsatt for lite tilrettelagt for fristil i Norge.
– Og du selv, klassisk eller fristill?
– Jeg mener selv jeg er best i klassisk, men samtidig er jeg veldig glad i å skøyte. Og i å stake. Jeg staket Birken for to år siden og gjorde det samme på tremila i MWC forrige sesong – og ble nummer to. Hvis man ønsker å ta vare på klassisk stil mener jeg innføring av stakefrie soner løser akkurat det. Bestemmelsene om stavlengde synes jeg virker unødvendig.
Slik trener Truls
Truls sier han trener jevnt gjennom hele året. Bånnplanken i treningsarbeidet er sykkel til og fra jobb 170–180 dager i året, 15 kilometer hver vei. På arbeidsplassen i Skattedirektoratet er det tilrettelagt for sykling, med sykkelstall, spylemuligheter, dusj – og treningsrom med vekter og andre apparater.
– Jeg trener styrke tre dager i uka året rundt. Mandag og fredag på jobben sammen med en kollega, og hver onsdag med en vennegjeng. Denne type basistrening er dønn kjedelig. For meg er det viktig å ha faste avtaler for å kunne gjennomføre noe sånt. Ellers går jeg mye på rulleski, og når snøen kommer blir det et par intervalløkter i uka på ski, og en langtur i løpet av helga.
Tekst: Svein Ola Hope
]]>Han er ikke sikker på om turistnæringen på Beitostølen helt har forstått hvor omfattende Masters World Cup (MWC) er. At det i arrangementet ligger en omsetning på 15 millioner kroner bare i kost og losji.
– Jeg skal villig innrømme at jeg var i tvil da jeg ble spurt om å være arrangementsansvarlig. Om vi ville mestre det, var ikke noe spørsmål. Jeg har i mange år hatt ansvar for både Beitosprinten, World Cup og det noe mindre elitepregete Fjellmaraton, for å nevne noe.
MWC er likevel noe helt annet, mener Erik.
Kjendisene mangler
– Jeg var speaker på et veteranmesterskap i friidrett for en del år siden. På deltakerlista fant jeg bare to navn jeg kjente fra før: Unn Thorvaldsen og Arne Lothe. Noe av det samme gjelder Masters-konkurransene. Det er ingen stjernespekket deltakerliste. Det som fikk meg til å si ja var volumet – antall deltakere ganger antall dager. En skikkelig logistikk-utfordring.
Går det som Erik Østli ønsker, vil framtidas MWC-konkurranser bli på langt nær så omfattende. Hele konseptet må moderniseres. Han har tre forslag – minst:
Færre dager, flere deltakere
– Jeg mener vi må komprimere hele arrangementet til ei uke. Skal vi få flere deltakere, og også deltakere som ennå ikke er pensjonister, er det ikke holdbart å drive på i ti dager. Yngre folk har familie å ta hensyn til – og sikkert også en ansvarsfull jobb. Ved å redusere antall dager vil vi til gjengjeld kunne få langt flere deltakere. Det vil være med på å høyne omdømmet til MWC.
Han viser til at ved sist vinters MWC i USA, var det urovekkende mange av de påmeldte til den lengste distansen, 45-kilometeren, som ikke møtte til start.
– Jeg tenker: Hvor mange femmil går Martin Johnsrud Sundby i en sesong der det ikke er VM eller OL? Jo, én, i Holmenkollen. Kanskje vil det fungere vel så bra med å la 30 km være lengste distanse for herreklassene. Med tilsvarende justering for kvinneklassene.
Legger om stafettene
– Når det gjelder stafettene ser vi at det er vanskelig å stille fire løpere innenfor de enkelte alderstrinnene. Jeg vil foreslå en ordning med bare tre stafettklasser, men organisert slik at de fire på hvert lag i alder ikke må overstige et bestemt antall år. Det betyr eksempelvis at du på laget kan ha både en 70-åring og en 30-åring, bare ikke laget samlet overstiger la oss si 200 år.
Publikumsvennlig
Erik Østli er gammel eliteløper i orientering. Han har vært – og er fortsatt – speaker på en rekke store idrettsarrangement. Det var etter en Norway cup-jobb i 1997 at han ble spurt om å være speaker på Beitostølen. Han sa ja – og siden 2000 har han vært bofast der. Formelt er han arrangementsansvarlig i Øystre Slidre Idrettsarrangement AS som eies av Øystre Slidre IL.
Går alt slik Erik ønsker, vil han etter konkurransene i mars 2019 kunne ta en Samaranch og erklære ”de beste MWC noen gang”.
Det er lagt opp til et både publikums- og deltakervennlig arrangement. Konkurransene finner sted i tre fem kilometer lange løyper med ulike høydeprofiler og vanskelighetsgrad. En av sløyfene bruker deler av world cup-løypa. Alle løypene går innom stadion etter hver runde.
Slik blir MWC
Løypene blir nå ryddet, breddet ut og snauklipt for å sikre at telen går tidligst mulig i jorda.
For å hindre at folk går feil er det kjøpt inn 1500 meter med byggeplastgjerder som det godt skal la seg gjøre å gå gjennom.
Startordningen blir lagt om. I stedet for linjestart over 21 spor, blir det som i World Cup, plogstart med de antatt beste i front.
Masters har sagt de vil følge FIS-reglene. Det gjelder stavlengde. Og på Beitostølen vil det også foreslås å innføre stakefrie soner.
På stadion vil det stå hele 35 smøreboder står til disposisjon. Noe liknende har nok ikke deltakerne opplevd før
Alle spisestedene på Beitostølen, og det er ikke få, tilbyr Masters-lunsj til 149 kroner. På selve stadion blir det kaffe og vafler.
Som speaker har Erik engasjert Henrik Jonassen, Kvitt eller dobbelt-deltaker i 2006 i tema Vinter-OL. Siden den gang har fredrikstadgutten blant annet lært seg russisk. Det kan komme godt med da russerne tradisjonelt er godt representert i MWC.
Og så blir det mottakelser og premieutdelinger i Beitohallen.
Matnyttig sportsseminar
Med andre ord: Alt på skinner – uten risiko for at et tog stopper og sperrer konkurranseløperne slik som i USA sist vinter.
Fridagen midt i arrangementet vil Erik bruke annerledes enn det tidligere arrangører har gjort.
– Vi kunne kjørt folk i buss til Lillehammer og tilbake, men hvor interessant er det? Nei, la oss holde folk på Beitostølen. Jeg vil invitere leverandører av sportsutstyr til å vise det nyeste nye. Jeg har også en drøm om å få Anders Aukland til å snakke om trening for veteraner – og Vegard Ulvang til å tenke høyt om langrennssportens framtid.
– Og så håper jeg å få til en omvisning på Helsesportsenteret. Mange vil finne det mektig interessant å se hva det er mulig å få til av hjelpemidler.
I skrivende stund er Beitostølen en stor byggeplass. Men 15.november står en ny, større Spar-butikk klar. Bak butikken bygges det parkeringshus med leiligheter over. Intersport-butikken får dobbelt så stor plass, og i et nytt hus ved foten av bakken, der det var en liten pub før, kommer det blant annet en restaurant.
Tekst: Svein Ola Hope
]]>Ernst og Beitostølen er to sider av samme sak. Bosatt bare noen få kilometer unna skistadionet, er Beitostølen Ernsts hjemmebane. Så har han også sammen med to–tre treningskamerater, vært blant dem som har ivret mest for å få dette gigantarrangementet med deltakere fra over tjue nasjoner, til Østre Slidre.
På spørsmål om hvilke ambisjoner han har, svarer han:
– Kan jeg gå gode renn og på en av distansene bli blant de ti beste og være med på å preget løpet, er jeg fornøyd. Pallplass har jeg vel egentlig ikke håp om.
Deltar for 7.gang
Ernst Løksa har god erfaring med masters-arrangementene. Han deltar i vinter for sjuende gang – nå som yngst i 60–65-års klassen.
– Jeg er flere ganger blitt overrasket og imponert over hvor høyt nivået er blant de beste. Det er løpere som trener 15 timer i uka. Men nivåspredningen er stor, det er plass til absolutt alle som liker å trene og gå på ski.
Trener i mange år
Som så mange andre kan han se tilbake på ei aktiv ungdomstid med langrennsski på beina, blant annet med deltakelse i junior-NM.
Så ble det jobb, familie og barn, og lite tid til systematisk skigåing. Etter noen år i Oslo og Bærum endte den fraflyttede altaværingen opp på konas hjemplass på Skammestein i Valdres.
Idrettsmiljøet holdt han kontakten med hele tida som mangeårig trener for skiungdommen i Øystre Slidre.
Økte treningsdosene
Etter hvert ble det Birken-deltakelse og Vasaloppet.
– Jeg hadde rundet 50 da jeg ble lokket med i Masters Langrenn Norge. Da økte jeg treningsdosene og ble med på MWC. Det er et arrangement jeg ikke kan få fullrost. Flotte turer, fint miljø. Bedre ferieturer kan du ikke ha. Det sa også datteren min som debuterte i MWC i Klosters i 2017, vel 30 år gammel.
Selv har han funnet sitt favorittrenn: Furusjøen Rundt. Fire mil i småkupert terreng i skoggrensa med utsikt mot Rondane.
Knytter vennskap
Under masters-sammenkomstene knyttes det vennskapsbånd på tvers av landegrensene.
– I sommer hadde vi besøk av Walter Steiner fra Sveits. Han vant VM i skiflyging i både 1972 og 1977. Som voksen konverterte han til langrenn og vant klassen sin i siste MWC. Da han dukket opp i Valdres i sommer, ordnet vi med ei hytte han fikk bo i, selv hadde han med rulleski og vi fikk flere fine økter sammen.
Sommerstid er ellers den tida av året Ernst skriver minst systematisk trening. Da prioriterer han rusleturer med fiskestanga i fjellet kombinert med enkelte lengere, rolige treningsturer med sykkel, rulleski og løping.
Slik trener Ernst
Ernst Løksa har som mål seks treningsøkter i uka. I løpet av høsten ser opplegget grovt sett slik ut:
Tre ganger rulleski – den ene skøyting.
Tre ganger løping, både med og uten staver.
Han periodiserer det slik at den ene uka er det mye intervall, den andre lengre og roligere økter.
En av rulleskiøktene skjer sammen med tre andre masters-kolleger: Ove Bunde, Erik Johansen og Kjell Øystein Myhre.
– Det hender nok at det blir litt om å gjøre å vinne treninga. Men det er bare sunt å få opp pulsen. Vi avslutter alltid med kaffe og vaffel.
Ernst har som mål å bli bedre i friteknikk – og anbefaler alle å trene mer skøyting.
– Det er mer skånsomt, ikke minst for ryggen, og det er fin-fin balansetrening. Og så er det moro!
Om vinteren prøver han å sette litt ekstra spiss på noen treningsturer:
– Jeg forestiller meg at jeg går renn. Bestemmer meg for ei løype og går som om jeg hadde nummer på brystet. Jeg mener at jeg på den måten får tatt i litt ekstra…
Tekst: Svein Ola Hope
]]>Egil Nilsen i fint driv i Birkebeinerrennet i 2001.
Det krever imidlertid at han får trent godt nok etter frostskadene han i sommer pådro seg under rekordforsøket over Grønland.
Egil beskriver seg selv som over gjennomsnittet glad i å gå på ski – han må på ingen måte ha nummer på brystet.
– Men bare klassisk, sier han – selv om han har et par skøyteski til bruk når han utfører trenerjobben.
Selv har Egil ski så det holder. Men også i valg av ski er han bevisst. Derfor har et par Landsem-ski fra 80-tallet overlevd og er stadig i bruk, med suveren glid under bestemte temperatur- og snøforhold. Hvilke, har han stålkontroll på etter i mange år å ha ført logg, ikke bare over trening, men også over hvert enkelte skipar.
– Sånt driver jeg ikke med mer, og det er heller ikke noe jeg vil anbefale veteranløpere. Stell pent med skiene, bruk smurning og glider etter behov. Men anskaff gjerne et rilleapparat slik at du selv kan sette rett struktur på skiene.
Toppåret 1987
Toppåret for Egil som aktiv var 1987. Da ble det 8. plass på 15 km og 5. plass på 50 km under NM i Steinkjer. Men med 8. plass i Hovedlandsrennet som 15-åring, og 4. plass i NM eldre junior i 1980, var han ikke noe ubeskrevet blad.
– I 1987 hadde jeg flere år med studier i Boulder i Colorado bak meg. Jeg var i supergod form og har aldri vært så nær ved å komme med på skiforbundets rekrutteringslandslag. Da ikke det skjedde måtte jeg ta et valg. Jeg innså at jeg neppe ville bli en ny Brå eller Ulvang eller hvem det var som var målestokken den gang.
Skal det være ei røye? Egil med fangst fra Coppermine river i Canada i 2007
Glad i det søte
Det ble i stedet arbeidsliv på heltid. Først Mobil som etter hvert ble Hydro. Så fulgte spennende år med vannrensingsprosjekter verden rundt. Senere gjorde tilfeldigheter at han kom til å arbeide ett år sammen med kostholdslegen Fedon Lindberg. Deretter mer kosthold i Natural som seinere ble kjøpt av Aker og er i dag det som heter Aker BioMarine, som driver fangst, foredling og salg av krill.
– Med så sterke jobbrelasjoner til kosthold er vel dette en viktig del av din suksess som langrennsutøver?
– Nja… Jeg er nok bevisst på hva jeg spiser, men ingen fanatiker. Jeg har ikke satt opp noen kostholdsplan, men spiser alminnelig sunn, god norsk mat – og så er jeg veldig glad i sjokolade og søtsaker…
Favorittrennet
Langrenn har vært en kjær hobby for Egil hele livet – i kombinasjon med orienteringsløp, skogsløp, friidrett og rulleski. Det har gitt resultater. Av 16 starter i Birken er det blitt sju pallplasser, fem ganger Vasaloppdeltakelse med 28. plass som beste resultat og seier i Grenaderen, dette ni mils lange løpet gjennom Nordmarka som ifølge Egil er selve juvelen blant skirenn:
– Her er det lave skuldre, fantastisk natur – faktisk det rennet som nå er øverst på min rennprioritetsliste.
Mens han tidligere kunne gå renn hver helg, har det de siste åra ikke vært så hyppig. Det har sammenheng med at han har hatt en trenerfunksjon og tatt de kurs som er mulig å ta hos Skiforbundet.
Egil i Oslo halvmaraton i 1988. Hans personlige rekord på distansen er på gode 1,09, mens han på 10 000 meter bane har 31,27.
– I 15 år nå har jeg vært instruktør i nærmiljøet, for unge fra 15 år og opp til junior i egen klubb Bærums Skiklub (BSK) og i naboklubben Jardar.
– Renn for meg er å teste meg hvis jeg mener jeg har gjort en bra treningsjobb. Jeg går ikke renn bare for å få bekreftet at jeg er i dårlig form. Samtidig er det ikke viktig å gjøre det bra; det er mer den gode følelsen og å måle seg med andre som er det primære.
– Det at jeg var veldig aktiv i 30- og 40 årene tror jeg har sammenheng med at jeg trente veldig lite som junior, og gikk inn i senioralderen med fulle batterier, og sportslig framgang. Jeg er betenkt over de store mengdene mange yngre løpere trener i dag. Heller kvalitet enn kvantitet.
Solid treningsopplegg
– Hvordan trener du selv?
– Jeg er med i ei treningsgruppe i BSK der vi har intervall én gang i uka, enten i Kirkerudbakken eller Kolsåsbakken. Her kan du virkelig få blåst ut. Samtidig er det veldig sosialt, og slik det er lagt opp passer det bra for svært ulike nivåer: Når treneren blåser i fløyta går alle tilbake til start, slik at vi hele tida samles.
– Jeg sørger også for én eller to rulleskiøkter i uka. Slik utviklingen i langrennssporten er, blir stakeegenskapene stadig viktigere, og da er rulleski en god ting. Jeg går en relativt rask langtur, føler at jeg får tatt i. Hvis jeg får lov å være litt kritisk – ut fra det jeg ser – er det altfor mange på rulleski som bare pirker med stavene i asfalten.
– Jeg har også to løpeturer i uka, kondisjon er fortsatt det viktigste hvis du vil hevde deg.
I tillegg til dette er jeg så heldig at vi på jobben har et sirkeltreningsopplegg som gir styrke og mulighet til å trene de fleste muskelgrupper.
Tenk teknikk
– Kan du gi noen råd til oss som strever med å bli bedre?
– Vær mer bevisst på det du driver med, vær til stede og fokusert når du trener. Vær mindre opptatt av å prate, tenk mer på riktig bevegelse og intensitet. Selv har jeg alltid teknikk i tankene når jeg trener, enten det er på snø eller rulleski. Ikke hele tida, selvsagt, men i hvert fall slik at jeg er veldig oppmerksom på hva jeg driver med. Skal jeg gi et råd til veteraner, må det være nettopp dette: Tenk teknikk og kvalitet, hvordan bruker du armene, er tyngdeoverføringen god nok, hvordan setter du stavene, kommer frasparket tidlig nok?
Mange tar teknikkurs. Det er veldig fornuftig og helt nødvendig, tror jeg, for å forbedre seg. Men etter kurset gjelder det å være bevisst på hva man har lært. Gjør du ikke hjemmeleksa godt nok, skal det ikke mange turene til før gamle synder blir som nye.
Satte rekord over Grønland
Egil Nilsen har besøkt Grønland mange ganger, blant annet med kano.
Egil Nilsen har opp gjennom åra takket ja til atskillige utfordringer av det mer strabasiøse slaget:
To ganger har han satt rekord på den etter hvert så klassiske distansen på ski over Grønland. Første gang var i 1995. De var åtte stykker, under ledelse av Sjur Mørdre, og brukte 11 døgn. Men ikke lenge etter kom det noen svensker og tok rekorden.
– Slik kan vi ikke ha det, tenkte jeg, og satte sammen et lag med blant andre Knut Holmann. Det ble ny rekord: 7 døgn.
Siden er rekorden forbedret flere ganger. Så for et år siden startet forberedelsene på det som var tenkt å bli rekordenes rekordtur. Firemannslaget besto av Anders og Jørgen Aukland, Eirik Bruland med Egil Nilsen som leder.
Den råeste skiopplevelsen…
Tatt på Grønland i 2018 med selvutløser. Fra venstre Anders Aukland, Egil Nilsen, Eirik Bruland og Jørgen Aukland.
De startet på vestkysten, like øst for byen Kangerlussuaq. Målet var østkysten og byen Isortoq, 560 kilometer unna.
– Dessverre, vi måtte gi tapt. Vi var ekstremt uheldig med været. Det var motvind så sterk at den tvang oss til å holde teltet i halvannet døgn, og kulda gjorde at gliden var elendig. På slutten ble det også mye løssnø.
– Selv forfrøs jeg samtlige fingre på den ene handa, forteller Egil som i skrivende stund fortsatt er til ukentlig legekontroll av frostskadene han pådro seg.
Etter å ha erkjent at rekordforsøket mislyktes, fortsatte de skiglade herrene likevel turen mot østkysten. Og som Jørgen Aukland meldte over satelittelefon fra Grønland:
– Dette har uten tvil vært den råeste skiopplevelsen vi har vært med på. Det har vært oss fire mot naturen, og vi har fått pushet grenser på en måte vi ikke trodde var mulig.
Om ikke annet så er eksisterende rekord stadig på norske hender: Ivar Tollefsen, Robert Caspersen og Trond Hilde.
I øyeblikket er det ingen spesiell ekspedisjon som blinker i det fjerne, men noe blir det garantert. Til lesere som skulle få lyst til å krysse Grønland, kan det være greit å ha dette i mente: Sett av minimum 50 000 kroner. Og i et halvt år hver helg og øvrig fritid til forberedelser.
Tekst: Svein Ola Hope
]]>June i tet i gull-løpet fra vinterens MWC i Minneapolis.
June kom hjem med gull fra Masters World Cup (MWC) i Minneapolis sist vinter.
Opplevelsene har gitt mersmak. Om fristilsgullet sier June Rognmo:
Det var moro å klatre helt til topps.
Hun deltok også i MWC for to år siden, i Vuokatti, da med sølv og bronse som resultat.
Vinteren for to sesoger siden var det Birken som var Junes mål. Bra plassering, sier hun om 9.plassen, men gjennomføringen og tida er hun ikke spesielt fornøyd med.
Mens mange andre, ville jublet over et Birken-resultat på 3,35, må Junes betingede begeistring ses i lys av tidligere prestasjoner, blant annet en fjerdeplass i kvinner elite for en del år siden.
Gikk motsatt vei
June forteller at skiinteressen ble vakt alt i barneåra. Men i ungdomstida var det så som så med langrenn.
– Jeg gjorde vel motsatt av så mange andre, jeg begynte å trene igjen da jeg ble senior, sier hun, og kan skilte med en 18.plass fra senior-NM på 5 kilometer klassisk.
I mange år var det den klassiske stilarten som gjaldt, det var her hun hevdet seg.
– Men nå trives jeg best med skøyteski. Og det er ikke bare fordi jeg da slipper alt smørestyret. Jeg fikk en slags aha-opplevelse da jeg trente fristil. Skøytet uten staver. Så fikk jeg noen tilbakemeldinger på teknikken, og plutselig var det som noe løsnet: Dette er riktig.
All grunn til tommel opp for egen innsats i MWC i Minneapolis i vinter.
Trener seks dager i uka
Langrenn er Junes hovedinteresse på det sportslige plan. Hun trener i snitt seks ganger i uka. Før snøen kommer er det tale om løping og rulleski.
– Hva med styrke?
– Jo, litt av det også. Jeg synes ikke det er så morsomt, men det er nødvendig.
June representerer Kirkenes og Omegn Skiklubb, samme klubb som en annen merittert Masters-utøver, Nils A. Eliassen. Men hjemstedet hennes er Sandnes og moderklubben er Sandnes IL, laget som Krister Sørgård (48) startet sin karriere i.
– Klubben opplevde nedgangstider, noe som dessverre også gjelder norsk langrenn i sin alminnelighet. Det er så tydelig i de yngre årsklassene der deltakertallet skrumper.
Foreldrene må med
– Hva mener du er årsaken til dette?
– Det er hallidrettene som ”stjeler” ungene. De tilbyr helårsidrett og i første rekke fotball.
– Hva må til for å endre utviklingen?
– Foreldrene må i mye sterkere grad med. Det må skapes gode miljøer med deltakelse og innsats fra foreldrene, sier June som selv er forelder – og som har tatt sin tørn som trener for de yngre.
– Du har også hatt smørekurs, kunne vi lese i lokalavisa?
– Ja, sammen med en annen kvinne arrangerte klubben smørekurs for bare damer. Det var både viktig og riktig. Kvinnene har ved slike anledninger en tendens til å stille seg i bakre rekke. Her fikk de komme fram og kunne stille spørsmål som de ellers kanskje hadde fryktet var for enkle eller dumme.
June til høyre med gull i fristil i Minneapolis sist vinter.
Nivå for alle
– Tilbake til MWC på Beitostølen i 2019: Får du følge av mange nordfra?
– Jeg håper det. Jeg skulle ønske flere fikk øynene opp for masterskonkurransene. Men mange tror det er så alvorlig, at du må være så god. Faktum er at i disse konkurransene er det deltakere på alle nivåer.
– Men du går for å komme hurtigst til mål, helst først?
– Jo, men gjør jeg ikke det så er det ikke så farlig. Det er ikke knyttet så mye prestisje til dette, miljøet er mer avslappet og inkluderende.
Skiføre til juni?
Til daglig er June Rognmo å finne i Tolletaten. En avisreportasje forteller følgende:
”Norge har fått godkjent sin første ekvipasje med flersøkshund. Hundefører og førstetollinspektør June Rognmo har arbeidet sammen med jaktlabradoren Diesel siden sommeren 2011. Diesel er av engelsk opprinnelse. At Diesel er en flersøkshund, betyr at han kan søke både sigaretter og narkotika.”
Hunden er for June en god følgesvenn på treningsturer, men hun hadde nok kommet seg ut uten hund også.
I skrivende stund har June akkurat gjennomført Finnmark skimaraton og har to renn igjen for sesongen: Vadsørennet og Båtsfjordrennet sist i april. Men om det betyr at skiene da settes vekk, er ikke sikkert.
–I fjor var det skiføre til og med første helga i juni!
Tekst: Svein Ola Hope
]]>Medaljehøsten i Seefeld: to gull, en sølv og en bronse.
Anette Bøe har levd et helt liv i rampelyset. Hun har høstet mye heder, hun har budt på seg selv på en rekke arenaer og vært åpen om både sorg og lidelse.
Siden 2015 har Anette arbeidet i Seefeld, byen hun har så gode minner fra, som skiinstruktør.
Seefeld er også det første hun svarer på spørsmål om hva hun husker best fra sin aktive skikarriere.
– VM i Seefeld er helt spesielt for meg – med to gull, en sølv og en bronse. Men VM i Holmenkollen i 1982 da jeg var med på stafettlaget som tok gull, er også stort… Og at jeg ble tatt ut på laget til OL i Lake Placid og var med på å sikre stafett-bronse.
Gullår og skøyterevolusjon
Men la oss se nærmere på Anettes jubelår, 1985. Individuelt gull både på 5- og 10-kilometer. Det var året da skøyteteknikken for alvor hadde sitt gjennombrudd.
– Vi drev med ettbeinsskøyting som Bill Koch hadde introdusert året før. Jeg oppholdt meg på den tida mye i St. Moritz og så hvordan våre europeiske konkurrenter trente skøyteteknikk. Jeg forsto at dette var noe som kom til å komme. Da jeg stilte til start i sesongens siste renn, Kirunaspelen våren 1984, fikk jeg Magnar Lundemo til å fjerne alt av smurning fra skiene mine. Slik ble jeg den første som skøytet et verdenscuprenn.
Hjemme i Norge var det få som åpnet øynene for skøyting på ski. Tvert imot. Det manglet ikke på negative holdninger. Skøyting var stygt. Skøyting var helsefarlig. Det kunne gi både hofte- og ryggskader.
Men for Anette bar ”tjuvtreninga” frukter – i form av fire VM-medaljer.
Hun har i ettertid vært svært kritisk til en konservativ holdning i norsk langrennsledelse.
– Vi mistet flere årskull med skiskøytere av den grunn, sier hun.
Skøytebyen Larvik
At Anette tok skøytingen så fort, kan ha sammenheng med oppveksten i Larvik. Den gang en stor skøyteby, med Bjørg Eva Jensen, Tom Erik Oxholm og Tveter-brødrene i runde etter runde på Lovisenlund stadion.
– Jeg har hatt mange økter lavgang sammen med dem, sier Anette.
Eget styrkeprogram
Anette mener at de den gang trente like hardt som dagens utøvere, men kanskje på en annen måte.
– Styrketrening er imidlertid ikke noe nytt. Vi hadde et eget program utviklet av Halldor Skard, forteller hun.
Golf og mountain bike
Anette Bøe har vært aktiv på en rekke scener – ikke minst på kjendisarenaen. Men idretten først. Etter endt skikarriere har Anette sikret seg to NM-gull med Vålerenga i verdens raskeste lagidrett, ishockey. (I parentes må vi ta med at hun i 24 år var samlever med ishockeypresident Ole-Jacob Libæk som hun har tre barn med). Hun har også hatt administrative verv innen hockey.
Og hvilke andre idretter? Det er nesten enklere å spørre hvor hun ikke har prøvd seg. Her er motsetningene store: Golf har hun spilt siden 1987, i terrengsykkel har hun tilhørt norgeseliten. Kajakk og sykling har vært brukt aktivt i treningsøyemed, og som triatlet har hun trent mye både svømming og løping.
Klar tale
Anette Bøe har aldri vært redd for å ha meninger. I kjølvannet av langrennssportens to dopingsaker, sa hun til NRK:
– De konkurrerende nasjonene i langrennsirkuset ser nå på Norge på samme må som vi så på våre østeuropeiske konkurrenter.
– Vi så omtrent at de stod og spiste anabole steroider og var bloddopet. Det var mange mørke stemmer, barter og hår på noen av de jentene. Men vi tenkte bare at vi skulle trene enda bedre eller tenke enda smartere.
– Selv om det er en helt uskyldig ting å ta på seg en leppekrem, så er det selvfølgelig andre mennesker som tror at hun skjuler noe annet. Jeg tror ikke det, jeg tror på Therese, sier hun.
Kjendisscener
Ei heller har hun vært redd for å konkurrere på arenaer som nok har føltes litt mer fremmed. Bare se:
Hun deltok i Isdans på TV2 i 2007, to år seinere i Sebra Grand Prix (TV2) der hun kjørte bilcross på lag med Rein Alexander. Året etter var hun med i Mesternes Mester på NRK, deretter i 4 stjerners middag på TV Norge og i fjor i Heltenes kamp på TV2.
Anette er glad i Mellom-Europa og ikke minst Seefeld.
Hørselssvikt og depresjon
I Isdans røk hun ut i første runde, mye på grunn av balanseproblemer som følge av nedsatt hørsel. Det skyldtes skader hun pådro seg under VM i Val di Fiemme i 2003. Der jobbet hun med å hente folk på flyplasser i lavlandet og frakte dem opp i alpinanleggene i høyden. En av disse dagene mistet hun hørselen på det ene øret, i tillegg til at hun fikk en voldsom tinnitus.
Til bladet Din Hørsel har hun skildret en seks års lang kamp for å bli tilkjent yrkesskadeerstatning. Pengene hun til sist fikk, kunne på ingen måte gjøre noe med sorgen over tapet av hørselen og den sterke depresjonen dette førte med seg.
Deretter ble hun på ny slått ut, denne gang av en livstruende sykdom forårsaket et lite rift med påfølgende angrep av gule stafylokokker. Da legen endelig fant ut hva som feilte henne, var vekta bikket under 50 kilo.
Enda tyngre var tapet av lillesøsteren, bildekunstneren Birgitte Bøe som døde i 2014. En åpenhjertig Anette Bøe fortalte om dette på God Kveld Norge på TV2 i fjor.
Flere ærespriser
Vi skrev innledningsvis at Anette var blitt mye heder og ære til del. Hun er tildelt Holmenkollmedaljen, Sportsjournalistenes statuett og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Og i 2000 Egebergs Ærespris for fremragende resultater i langrenn og ishockey, samt triatlon og mountain bike. Og selvsagt er hun æresmedlem av Larvik Turn og IF.
Tekst: Svein Ola Hope
Skikarrieren
Født i Larvik, 60 år gammel.
VM i Seefeld 1985: Gull på både 5 og 10 km, bronse på 20 km og sølv på stafett (med Anne Jahren, Grete Ingeborg Nykkelmo, Berit Aunli)
Bronse i stafett OL i Lake Placid i 1980 (med Brit Pettersen, Marit Myrmæl, Berit Aunli)
Gull i stafett i VM i Oslo i 1982 (med Inger Helene Nybråten, Berit Aunli, Brit Pettersen)
Verdenscupvinner i 1985.
I alt 8 verdenscupseire.
To seire i Holmenkollen, én seier i Lathisspelen, én seier i Svenska Skidspelen.
]]>Blant gode minner fra rennet står kryssingen av Polarsirkelen seg godt.
Tre nordmenn deltok i 2017 på den 180 mil lange turen fra Virolahti øst for Helsingfors til Ishavet i Norge. Finland på langs fra sør til nord på 33 dager.
Denne helt spesielle turen ble første gang arrangert for 19 år siden og går annet hvert år. Første sjanse til å bli med er i mars 2019.
– Det var treningskameraten min, Lars Sætran, som først kom over dette arrangementet som er lite markedsført i Norge. Han gikk det i 2013 og hadde lyst på en ny tur på seinvinteren 2017. Ja, så fikk han overtalt meg til å bli med, sier Tor Erik Berbu fra Stjørdal.
Han har ikke angret et sekund. Han og Sætran forberedte seg vel. Begge er ivrige mosjonister, og Berbu har blant annet Birken 12 ganger – med merket.
Lars Sætran (t.v.) har gått turen tidligere, og fikk nå følge av Tor Erik Berbu.
På tvers og på langs
– Som ledd i forberedelsene gikk vi to år på rad det åtte dagers lange Finland på tvers, Rajala Rajalle, fra den russiske grensen til grensen mot Sverige.
Finland på langs er en ganske annerledes utfordring. Ikke minst å få være med. Deltakertallet er satt til maksimalt 30. Løypa følger i grove trekke grensen mot Russland.
– En stor opplevelse, både med tanke på natur og møte med den finske landsbygda og folket der.
– Hvordan ble matinntak og overnatting organisert? Dere gikk vel ikke med telt og sovepose på ryggen?
– All overnatting er innendørs, men av varierende standard: Flotte hoteller, mindre flotte, nedlagte skoler og to netter sov vi i kirker. Der det ikke er senger, får vi utdelt madrass og soveposen vår. Solid frokost ble servert hver morgen. Så smurte vi egne matpakker og sørget for å ha med nok drikke i sekken samt en del ekstra tøy – som i Birken. Noen ganger ble det gjort litt ekstra ut av lønsjen med servering av varm mat rett fra grillen. Om kvelden ventet middag og eventuelt kveldsmat, sier Berbu.
Løypetraseen. De røde punktene markerer dagsetappene. Det er også mulig å gå kortere utgaver av traseen, markert med grønne punkter.
Mye for pengene
– Dette må da koste…?
– Alle spør om det. Og jeg svarer: Rundt 1000 kroner dagen.
Inkludert i denne prisen er egen følgebil der deltakerne har fire-fem par ekstra ski, ekstra tøy og annet utstyr. Og så slipper de å tråkke løype. En egen sporsetter sendes av gårde hver dag tidlig på morgenen.
– Holdt dere følge alle 30 hver dag?
– Alt etter dag én ble det klart at det var stor nivåforskjell på skiferdighetene. De som gikk langsomst, startet gjerne et par timer tidligere enn de øvrige, slik at vi skulle komme mest mulig likt i ”mål”.
– Alle fant etter noen dager en rytme og et tempo som føltes bekvemt. Men de første dagene var nok noen av oss litt hissig på å vise oss. Vi dro på mer enn vi hadde godt av med tanke på den lange turen vi skulle gjennomføre. Men – det roet seg ganske raskt.
Siste etappe ble gjennomført med badebukse slik at det bare var å kvitte seg med alt skiutstyr og hoppe i Ishavet. Temperaturmåleren stoppet på 4 grader.
Mest på felleski
Berbu beskriver løypa som relativt flat. Finland forsvarte tilnavnet De tusen sjøers land – det var mange vann å stake over. De fleste dagene gikk Berbu på felleski, et par dager på ceroski og noen dager vanlige ski med blåvoks.
– Klar for en ny tur?
– Nå har jeg jo gjort dette og er klar for nye opplevelser. I vinter blir det Slovenia på tvers.
Norske deltakere var foruten Sætran og Berbu: Kjetil Berstad, Christoffer Lien og Stig Lauby. Ellers var det skientusiaster med både fra Tyskland, USA og Finland. Og bare så det er sagt: Det var deltakere av begge kjønn på den 1800 kilometer lange turen. Til sammenlikning er Grønland på tvers 575 kilometer.
Reportasjen har stått på trykk i SKIMadsters.
Tekst: Svein Ola Hope Foto: Privat
]]>