Energibunten Tor Håkon Holte

Skal du trene bare for å få nye linjer i treningsdagboka, eller vil du trene for å bli bedre? Det siste krever en intensitet som ofte overgår det du må gi i konkurranser. 

Tor Håkon Holte er klar på hva han mener må til for å bli ikke bare god, men best. Etter at han ga seg som aktiv med NM-sølv bak Øyvind Skaanes på femmila i 1990, har Tor Håkon vært trener på område- og kretsnivå, samt smører, skitester og reiseleder.

– Men nå nøyer jeg meg med å rusle gjennom Skarverennet sammen med en vennegjeng. Vi tar pauser og koser oss. Siste ordentlige renn var Svalbard Skimaraton for noen år siden. Da var jeg med som reiseleder. Med nummer på brystet bar som en løve det ut fra start – og etter hvert ned som en skinnfell. Jeg var så sliten – det var blitt uvant kost, sier han. 

Kroppen et vanedyr

Tor Håkon mener at skal du prestere hardt over tid i konkurranser, må du ha gjort det samme på trening.

– Kroppen er et vanedyr, den må tilvennes det som kan kjennes skikkelig vondt, sier han.

Men han innser også at treningsfilosofi og metoder har endret seg noe siden han var aktiv.

– Vi trente jo i et vanvittig tempo. Treningen var ofte ren konkurranse.

Selv sparte han seg i hvert fall ikke.  En gang var han ute på en seks timer lang løpetur, fra Hokksund til Kanada ved Tyrifjorden, over skauen til Drammen og hjem til Hokksund.

– Den siste halvannen timen ble kjedelig, så jeg kjørte på med knallharde intervalløkter.

Tor Håkon pinte seg, han faktisk likte å ha det vondt, få ut energien.

Han ble også straffet for sitt ukuelige pågangsmot.

– Da jeg i 1985 ble nr. to i verdenscupen etter Gunde Svan, bestemte jeg meg for at jeg skulle bli virkelig god. Resultatet ble overtrening så det holdt. Jeg kom meg aldri opp på et stabilt høyt nivå etter dette.

I enkeltkonkurranser kunne Tor Håkon fortsatt slå til, og med sitt blide, utadvendte vesen holdt han også stillingen som en av pressekorpsets favoritter. 

Sprinter med femmilsseire

Tor Håkon nøler litt før han svarer på hvilke seire han setter høyest fra karrieren. Han lander på fem mila i verdenscupen i Kollen i 1984. Ny seier ble det i verdenscupen på samme distanse i Lahti året etter. I OL i Sarajevo i 1984 og i Calgary fire år seinere var han selvskreven på det norske laget.

– Det var jo egentlig sprinten som var min styrke, sier han. Det utnyttet han med seier i NM-stafetten tre år på rad fra 1984, sammen meds broren Geir, Oddvin Bakkane og Arild Monsen.

­ – Både Oddvin og Arild bodde jo her nede. Da hadde vi et fantastisk treningsmiljø. 

Spilloppmaker og natteravn

På landslaget ble Tor Håkon kjent som en spilloppmaker med en energi som noen knapt hadde sett maken til.

– Mens Aunli og Brå gjerne la seg nedpå mellom to økter, fikk jeg med meg Pål Gunnar Mikkelsplass på fotball, tennis eller noe annet. Pål Gunnar hadde mye energi, sier Tor Håkon.

Likevel var det nok Tor Håkon som tok kaka i så måte. Han trengte ekstremt lite søvn, ja, han fikk ofte ikke sove. Så kunne han sitte på toalettet om natta og spille yatzy på dolokket.

– Det ikke å sove gjorde meg ingen ting, og det koster meg heller ikke noe nå. Det lengste jeg har vært våken var seks døgn i strekk. Nå hender det også at jeg drar rett på jobb i fem-seks tida om morgenen, og så jobber jeg uavbrutt til nærmere midnatt. Da er det hjem for å spise frokost, sier han med et smil. 

ADHD eller liknende

Etter at karrieren var over har Tor Håkon Holte fått sitt energioverskudd forklart med ADHD.

– Men jeg vet ikke ordentlig om det er det jeg har. Jeg vet bare at jeg har veldig med overskudd og tiltakslyst.

Til Drammens Tidende sa han for noen år siden:

”Jeg hadde ikke reflektert så mye over dette, selv om det har kommet en del slengbemerkninger. Da jeg skulle overlevere ei hytte jeg hadde satt opp på Blefjell, og kjøperen spurte om jeg hadde en slik diagnose, ble det gjort alvor av det, sier han. Det viste seg i ettertid at kjøperen var en av landets fremste eksperter på området. Han så alle signalene på en gang. ”  

Trener og reiseleder

Fortsatt holder Tor Håkon kurs i skiteknikk. Blant annet årlig for rundt 70 damer fra Vestre Viken helseforetak.

– De er enklere å ha med å gjøre enn veteraner som har gått med den samme teknikken i 30 år og mer. De ser for seg i sitt hode hvordan de går på ski. Men så viser jeg dem videopptak av hvordan det egentlig står til med teknikken…

– Brit Pettersen Tofte har fortalt at hun og andre ble overrasket over at skøyting ble tillatt under VM i 1985 – og at hun måtte trene skøyting med deg kvelden før konkurransen?

– Det husker jeg godt. Dette var nok et grelt eksempel på konservative ski-Norge. Skistyret hadde forsikret oss at skøyting ikke ville bli tillatt, selv om Bill Koch alt hadde drevet enbeinsskøyting i flere år. De forsikringene var altså null verd. Jeg husker også godt at både Lars Erik Eriksen og Odd Martinsen tvilte på om det var mulig å skøyte en hel distanse like raskt som å gå klassisk. I dag kjenner vi svaret.

  Tor Håkon (foran) og Geir Holte er klare for VM på hjemmebane i 1982. (Foto: Thor-Egil Tjugum)

Turn og fotball

Som barn var det turn Tor Håkon drev mest med. Mora hans var landslagstrener i turn, mens faren var ivrig skiløper.

– Det var far som vant, kan du si. På høsten tok vi skia på ryggen og løp en drøy time opp i åsen her. Der fant vi snø, satte selv spor og trente et par timers tid, og sprang hjem igjen. På sommeren ble det skogsløp og mye friidrett, og da jeg gikk lei av ski, ble det fotball. Old boys-fotball var skikkelig gøy – jeg gikk med konstant strekk i ti år. 

Doping alltid tema

– Var det noe snakk om doping blant de aktive?

– Gjett! Vi kunne slå konkurrentene med ett og to minutter helt fram til mesterskapets første øvelse, og da ble vi moset. Etterpå var vi igjen langt foran. Vi aktive snakket mye om dette, men vi fikk ikke lov til å si noe utad. Magnar Lundemo sa det som vi alle tenkte, og han fikk gjennomgå for det. Jeg er ikke i tvil om at det i enkelte land foregikk systematisk doping. 

Tekst: Svein Ola Hope

Fakta: Tor Håkon Holte

Født i 1958.

Yrke: Tømrer.

Ekte og innbitt eikværing fra Hokksund.

Deltok i vinter-OL  i 1984 i Sarajevo med 8. plass på 15 km og 4. plass på stafetten som beste resultater, og i 1988 i Calgary med 21. plass på 30 km og 31. plass på 50 km.

Verdenscupseire på 50 km Holmenkollen 1984 og Lahti 1985.

NM-seier i stafett i 1984, 85 og 86, alle åra med bror Geir, og Oddvin Bakkana (to år) og Arild Monsen (en gang)

NM-gull på 50 km: 1982, 1983, 1985 og 1988.

NM-gull 15 km 1984.