Middels skiløper, skarp betrakter

Thor Gotaas har i bøkene sine snakket med flere skiløpere og andre idrettsfolk enn noen annen her i landet. I den siste boka, Mitt liv som middels skiløper, intervjuer han seg selv.

– For å få fortalt denne typen skihistorie, måtte jeg bruke jeg-formen, sier Gotaas, og forsikrer:

– Det er ikke sjøldigging, men en reise med langrennssporten og mange av dens utøvere de siste 50 åra.

I boka er Thor Gotaas først og fremst en betrakter, og ofte også deltaker. Det være seg i Hovedlandsrenn som i Birken og Grenaderløpet, men aldri den som havner på pallen.

– Skuffet over bare å bli middels?

– Nei, aldri. Jeg skjønte tidlig hva som kreves for å bli veldig god, og jeg innså at det talentet har jeg ikke. Noen sier at det er da bare å trene. Men sånn er det ikke. Jeg pleier å svare på slike argumenter at folk flest kan jo skrive, men de færreste blir forfatter, for ikke å snakke om bestselgerforfatter. Alle kan ikke bli best i alt.

Boka Mitt liv som middels skiløper er ikke et resultat av et plutselig innfall. Ideen til boka har kvernet i hodet hans i flere år.

– Jeg blogger ikke, jeg skriver ikke artikler, men bøker, forklarer han. – Denne boka kunne vært ti ganger så tjukk, jeg kunne presentert 50 ganger så mange navn, sier han. Og vi finner ikke grunn til å betvile det. Ei heller hans antydning om at det nok blir flere bøker om skihistorie og langrennsløpere, om både de beste, de middels gode og de litt dårligere.

Mange måter å gå ski på

Som betrakter har han sett mange måter å utøve langrennssporten på

– Folk går ulikt på beina, de har ulik løpestil, og de går svært forskjellig på ski. I Marcialonga et år sto jeg og iakttok baktroppen. Her var det nesten utelukkende ikke-nordmenn. Jeg har aldri sett så mye rart – og det sier jeg ikke for å gjøre narr. Men det forteller meg at nordmenn flest har et bedre lag med skiløping enn mange andre.  

Jentene fra vestkanten

På humoristisk vis slentrer Gotaas gjennom livet og skihistorien. Han skriver om møtet med de søte, helbrune juniorjentene fra Heming, Njård eller en annen vestkantklubb: ”De smilte hele tida, hadde perfekte tenner og snakket fløyelsfint innimellom fnisingen”.

Han observerer frafallet når jentene når sminkealderen og gutta kommer i stemmeskiftet:

”Han sluttet med langrenn og begynte å kjøre moped”, er et hedmarkuttrykk han husker. Han erindrer også skolegarderoben der guttas og jentenes garderober lå vegg i vegg, atskilt av ei låst dør.

”Men der det er lås, finnes også et nøkkelhull”.

Det ble kikket mye i hullet etter hver trening.

”En gang sprayet jentene deodorant i hullet og gutten som kikket da, fikk en sviende overraskelse”.

Thor Gotaas er glad i motbakker. Mens Oscar Wilde sa ”Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser”, har Gotaas sin egen versjon: ”Jeg kan motstå alt, unntatt en motbakke på ski”. 

Tror klassisk overlever

Han rapporterer med begeistring om året som utvekslingsstudent i USA, i Vermont der også Bill Koch kom fra, og om et år som landstryker med verden som tumleplass.

Men hva mener han om pappa Northugs utspill om at det er på tide å skrote klassisk langrenn og gå over til én stil, fristil?

–Det har jeg ingen sterke meninger om. Jeg skjønner Northugs synspunkt. For konkurranseløpere er langrenn blitt innmari komplisert og dyrt, og sånn sett kan sporten drepe seg selv hvis vi ikke gjør noe. Men den klassiske stilen tror jeg vil overleve når det gjelder turgåing og turlangrenn. Klassisk er veldig enkelt. Og veldig fascinerende. Beviset for det er hvordan langrenn slår an på TV, selv blant folk på kanter av landet der det knapt fins snø.

Fakta:

Thor Gotaas, født 1965, oppvokst i Brumunddal. Cand.philol., folkeminnegransker og forfatter av 27 bøker. Boka Løping. En verdenshistorie er oversatt til 20 språk. Har skrevet mye om skihistorie, blant annet: Først i løypa (2003), Skimakerne. Historien om norske ski (2007), Femmila. Skisportens manndomsprøve (2013) og Birken (2015). Gotaas er en kjent stemme fra en rekke radioprogrammer om tatere, loffere og skiløpere.

Av Svein Ola Hope